Kan ikke alle bare lese denne boka?

Unge, fattige muslimske nordmenn er en gruppe det snakkes og skrives veldig mye om, men ikke så veldig mye med. Bare at Tante Ulrikkes vei (2017) av Zeshan Shakar ser verden gjennom øynene til disse ungdommene, gjør romanen lesverdig. Den er blitt kalt «kanskje høstens viktigste bok» av Dagbladet, fordi den tar opp integrering sett fra en synsvinkel som sjelden blir offentliggjort her i landet.

Men denne romanen er så veldig mye mer enn en bok om feilslått integrering og fordommer. Selv om akkurat det er tankevekkende og til tider ubehagelig lesning. Ikke-muslimske, hvite nordmenn blir satt på plass på en bemerkelsesverdig nøktern måte. Nettopp det gjør kritikken så effektiv. I tillegg er denne teksten så drivende godt skrevet, at jeg ikke klarte å legge boka fra meg og satt oppe altfor lenge utover kvelden og natta for å lese den ferdig.

Rammen rundt fortellingen er en kartlegging av oppvekstvilkårene til ungdom i Groruddalen. Vi møter to gutter, Jamal og Mohammed, som bor i tante Ulrikkes vei på Stovner. De to guttene rapporterer fra livet sitt gjennom å skrive mail og å snakke inn på diktafon, og det er mailene og det de snakker inn som vi får lese.

Jamal snakker inn på diktafon på bredt kebabnorsk. Han forteller om livet med en klinisk depressiv mor som går på uføretrygd, og hvordan han må ta vare på lillebroren, siden moren knapt klarer å ta vare på seg selv. Jamal leser dårlig, trives ikke på skolen, og dropper ut av videregående for å jobbe.

Kontrasten til Mohammed, som bor i den samme blokka som Jamal, er total. Mohammed skriver mail på feilfritt norsk, er ekstremt dyktig på skolen, starter på universitetet, og oppveksten hans er proppfull av kjærlighet, omtanke og oppfølging.

Felles for de to gutta er at familiene har lite penger, og at de er muslimer. Vel, det siste er strengt tatt bare i navnet. De er knapt i moskeen, drikker alkohol og røyker både tobakk og hasj begge to.

Hvordan var det for syttenårige muslimer, som knapt har vært i moskeen, er født og oppvokst i Norge og regner seg som nordmenn, å oppleve samfunnsdebatten her i landet etter 11. september? Etter karikaturtegningene i Jyllandsposten? Å lese kommentarfeltene på nettavisene? Hvordan er det for nordmenn som er muslimer, å oppleve at det snakkes helt uanstrengt om «nordmenn» på den ene siden, og «muslimer» på den andre i samfunnsdebatten, som om disse to tingene ikke har noe med hverandre å gjøre?

Det er ubehagelig lesning. Kunnskapsløsheten, fordommene, islamofobien og rasismen som blomstrer i kommentarfeltene, og som etter min mening har funnet noen små, tynne stier inn i ulike maktfora, blir uutholdelig grell når den brettes fram i lyset. Spesielt kunnskapsløsheten og fordommene disse gutta møter omtrent over alt utenfor Stovner er stygg. Og det er nettopp her jeg opplever at budskapet ligger også: snakk med oss, og vit hva du snakker om før du danner deg en mening.

Det er sterkt å lese om hvor lite penger har å si for hvor godt du har det hjemme, men hvor uendelig mye kjærlighet, omsorg og omtanke fra foreldre betyr. Det er en tankevekker å se hvor mye makt lærere har til å bygge opp eller trykke ned ungdom. Og mangelen på innsikt, kunnskap og handlingsevne generelt i det offentlige er så absurd, at den til tider blir komisk i denne boka. Alt dette gjør romanen ikke bare til en tekst om integrering, men også et viktig varsko om hvor hele samfunnet vårt er på vei. Uavhengig av religion, landsdel og hudfarge.

#leserglede #leselyst #bok #bøker #integrering #oppvekst #stovner #tanteulrikkesvei #zeshanshakar

Om gjennomsnittlige bøker som gir fantastiske leseropplevelser

Bøker, altså. De er magiske, og ofte kommer de mest magiske leseropplevelsene når man aller minst venter det. Jeg forventet absolutt ikke noe magi da jeg en sen novemberettermiddag plukket med meg Kafeen på Roscarbury Hall (2017) av Anne O'Loughlin på Coop. November er travel, mørk, kald og grå. For min del er det mye å gjøre på jobb, mye som skal skje på hjemmebane, og jeg har svart belte i å stresse meg opp. Jeg trengte noe «råsa», lett og ledig, en god underholdningsroman jeg bare kunne slappe av og senke skuldrene med.

Denne boka så ut til å innfri alle mine krav. Rosa og pastell på forsiden, løfte om å avdekke Irlands dystre historie på baksiden, og forfatteren er journalist og dermed en erfaren skribent. Måtte bli bra. Og det ble mer enn bra. Hvem skulle tro at Coop Extra kunne by på så gode leseropplevelser, den så jeg ikke komme.

Historien i boka er en typisk feelgood-historie, sånn i utgangspunktet, med andre ord akkurat det jeg forventet av en bok med lilla blondeblomster på forsiden. Amerikanske Debbie drar til Irland, for å spore opp sin biologiske mor. Der blir hun kjent med den eldre kvinnen Ella. Ella bor i et gammelt herskapshus, Roscarbury Hall, har kniven og banken på strupen, og må gjøre noe drastisk for ikke å bli tvunget til å selge familieeiendommen. Hun starter opp en kafé i ballsalen på godset. Ella bor sammen med sin søster Roberta, men de to søstrene snakker ikke sammen på grunn av gamle, vonde tragedier som ikke er ordnet opp i. Roberta er sur og alkoholisert, og liker verken Debbie eller kaféopplegget til Ella.

Det fantastiske (det blir egentlig ganske feil å kalle det magisk) er de faktiske hendelsene denne romanen bygger på, som jeg ikke kjente til på forhånd. De er temmelig utrolige. Irland er et katolsk land, og landets holdninger til abort og barn født utenfor ekteskap burde være kjent for de fleste. Det jeg ikke visste, var at på 1950- og 1960-tallet stjal nonner og munker nyfødte barn fra ugifte mødre, og sa til mødrene og deres familie at barnet var dødfødt. Barna solgte de videre til (for det meste) amerikanske familier. Det har vist seg at flere av disse familiene ikke fikk adoptere i USA, fordi de ikke ble regnet som skikket til å ta seg av barn. Pengene fra adopsjonene gikk til Den katolske kirke. Du kan lese om dette på flere troverdige nettsteder, for eksempel Ireland Calling, The Guardian og Reuter:

http://ireland-calling.com/lifestyle/documentary-babies-taken-from-irish-mothers-by-catholic-church/

https://amp.theguardian.com/society/2016/nov/03/catholic-church-apologises-for-role-in-forced-adoptions-over-30-year-period

http://mobile.reuters.com/article/amp/idUSBREA1Q1H920140227

 

BBC har også laget en dokumentar om dette, «Ireland's lost babies».

Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan dette kan ha påvirket de berørte barna, mødrene og deres familie. Og jeg fatter og begriper ikke hvordan klostrene og Den katolske kirke klarte å rettferdiggjøre disse utrolige grusomhetene for seg selv mens dette holdt på. Anne O'Loughlin prøver å kaste et lys over dette med Kafeen på Roscarbury Hall. Romanen er nok ikke en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Men den er søren meg en viktig kanal for å spre historien om disse hendelsene til mennesker som suller rundt i en boble og ikke får med seg ting som skjer utenfor sin egen lille verden. Sånne som meg, med andre ord.

7 tips til hvordan du finner den perfekte boken

Veldig mange har spurt meg om hvordan jeg finner bøker jeg liker (neida. Ikke en kjeft har spurt). Uansett, det kan være vanskelig å finne bøker som fenger, og det er surt å bruke tid og penger på å finne bøker som viser seg å være helt feil. Her er mine beste tips for hvordan du kan finne en bok akkurat du liker. 

 

  1. Mitt aller beste råd: Les alltid de første sidene i boka før du låner eller kjøper. Ofte holder det å bare lese noen linjer. Da finner du ut om du liker språket, fortellerformen, skriftstørrelsen. Om den fenger. Les vaskeseddelen bak på boka også. Disse to tingene pleier å være idiotsikre, men noen ganger kan det bli feil. Du kan lese om en gang jeg dreit skikkelig på draget med denne metoden HER:

http://bokinger.blogg.no/1510304287_et_lite_liv.html

 

  1. Spør om boktips fra leseglade venner og familiemedlemmer. Dette er et skikkelig godt tips! Venner og familie kjenner deg, vet hva du interesserer deg for, hva du liker og hva slags humor du har. I tillegg blir de kjempeglade for å kunne snakke om bøker.

 

  1. Biblioteket. Ok, dette er et plikttips. Jeg har lånt mange bøker på biblioteket i min tid, både til meg selv og til poden. Dessverre er det, av ukjente grunner, helt umulig for meg å levere bøkene tilbake. Jeg klarer det ikke. Dermed ender det alltid opp med at jeg må kjøpe dem, alle sammen. Så. Jeg har sluttet å låne bøker på biblioteket. MEN. Biblioteket er fantastisk på mange måter. Det er gratis, og bibliotekarene vet det som er å vite om nesten alt. Gir du dem noen få stikkord om hva slags bok du kunne tenke deg å lese, kommer de løpende med opptil flere forslag. Minst et av dem funker som regel. Test ut bøkene bibliotekaren kommer med, med tips nummer 1.

 

  1. Les bokanmeldelser. Hvis du gidder og har tid, kan dette være lurt. Bokanmeldelsene gir deg en smakebit på hva boka handler om. I tillegg får du en vurdering av boka fra noen som ikke skal tjene penger på salget av den. Klassekampen, Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet er eksempler på aviser som har bokanmeldelser. Vær klar over at selv om bokanmeldelser kan gi deg gode tips, har de også sine svakheter. De skrives ofte litt for fort, er subjektive, og ikke så sjelden rapper anmelderne fra hverandre. En god kronikk om dette kan du lese HER:

https://www.nrk.no/ytring/bokenes-problem-1.13761189

 

  1. Les forfatterblogger og forlagsblogger. Er det en forfatter du liker å lese, er sjansene gode for at forfatteren skriver om bøker du kan like. Forlagene er flinke til å omtale sine nye bøker på sidene sine.

 

  1. Ikke, og jeg gjentar, IKKE heng deg opp i sjanger. Du går glipp av så innmari mye! Jeg har for eksempel alltid styrt unna fantasy. Lange beskrivelser av hvem som er i familie med hvem, altfor mange folk jeg skal plassere i forhold til hverandre med en gang, lange beskrivelser av miljø og univers som er drita kjedelig. Uff, nei. Ikke noe for meg. Men så kjøpte min kjære mann Odinsbarn av Siri Pettersen til meg, og jeg ble fullstendig hekta. Vær åpen for noe annet! Men igjen - test ut boka med tips nummer 1.

 

  1. Dette henger sammen med tips nummer 6: les det du har lyst til. Det er greit å lese barnebøker selv om man er 17, det er greit å lese chicklit selv om man er professor i litteratur, og det er greit å lese tegneseriebøker selv om man nettopp har gått av med pensjon. Da jeg var i tyveårene brukte jeg bøker som en identitetsmarkør. Hva slags bøker jeg leste, sa noe om hvem jeg var. Det smarteste jeg har gjort, er å droppe den greia der.

 

God bok!

#leseglede #godbok #alleleser #boktips #bok #bøker #lesetips

Ikke sint, bare veldig veldig skuffa

Plottet i En moderne familie (2017) av Helga Flatland er genialt. Et ektepar på 70 år finner ut at de skal skille seg. De har tre voksne barn sammen, og romanen forteller de tre barnas historie etter at skilsmissen er et faktum. Det ligger godt til rette for mye følelser, sårhet, humor og gjenkjennelse.

Men den gang ei.

Jeg er et voksent «hvorfor-barn». Jeg er lidenskapelig opptatt av hvorfor folk er som de er, gjør som de gjør, tenker som de tenker. Det er jo det som er spennende! Muligens er denne nysgjerrigheten årsaken til at jeg suger hardt og lenge i small-talk. Jeg aner ikke hva jeg skal snakke om i situasjoner der jeg ikke kan snakke om hvordan folk har det sånn egentlig. Eller. Jo, jeg aner jo det. Vi kan snakke om nyheter, politikk, religion, bøker og filmer, barneoppdragelse... Jeg vet jo det. Men det blir så kjeeeeedelig som poden på syv sier, hvis vi ikke kan bruke noe humor, alle er enige, og ingen personlige verdier eller følelser skal komme fram. Jeg sliter big time hvis jeg må droppe ironien, eller hvis det ikke er sosialt akseptert å gå litt i dybden, pirke under fasaden. Jeg er ekstremt dårlig på å unngå det, og det er slitsomt både for meg og for de stakkars menneskene som møter meg og prøver å snakke uskyldig om vær, vind og de siste overskriftene på vg.no. For ikke å snakke om hvor feil det blir når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt, som bare vil ta en pause fra alvorlige tanker, også setter jeg i gang verdidiskusjoner om døden, vold, islam og abort.

En moderne familie minner meg om slike kleine small-talk -situasjoner. Romanen er totalt blottet for humor, i hvert fall humor som jeg klarer å fange. Vi får aldri vite hva som er årsaken til skilsmissen, bortsett fra det sosialt aksepterte «vi har vokst fra hverandre». Ingen utdyping. Den eldste datteren får et minisammenbrudd som følge av skilsmissen. Og selv om hun beskriver sammenbruddet i jeg-person, er det beskrevet så... tannløst? I den grad det går an å beskrive et sammenbrudd slik at det passer til en polert overflate, så gjør denne romanen det. Det er ikke noen opprivende følelsesskildringer. Hun er bare litt urettferdig. Dette var jo litt vanskelig. Vi får ikke vite stort om hvorfor foreldrenes skilsmisse oppleves så sterkt for Liv på over førti, og vi får heller ikke vite hva som gjør at sammenbruddet går over. Ting bare ordner seg. Et lite sammenbrudd, javel, men det går så fint. Det er ingenting jeg leser om her, som ikke kunne blitt servert i en overfladisk samtale med hvemsomhelst jeg møter i en overfladisk small-talk: «Mamma og pappa skal skilles, og det rykker jo litt ved familien, da. Men det går fint». Det pirkes knapt i det som virkelig er vanskelig og vondt. Det er bare realitetene som blir beskrevet, ikke alt det som ligger bak.

Kanskje jeg opplever teksten på den måten fordi jeg selv er skilsmissebarn, og har lest så mange bøker med skilsmissetema. Har hørt det før, blablabla... jeg vet ikke, men jeg savner litt drama her. Litt fyrverkeri, litt glitter, litt blod. Og litt humor, vær så snill. Det er alltid masse potensiell humor i livskriser. Plottet i En moderne familie er for genialt til at det ikke skal få den håpløsheten og livsgnisten det fortjener.

Jeg aner litt hjerteblod og intensitet når romanen tar opp ufrivillig barnløshet. Så helt grått er det ikke. Mer av det!

Bøker er som mennesker. Jeg kan ikke huske at jeg har lest så mange dårlige bøker i mitt liv, og jeg har heller ikke møtt så mange dårlige mennesker heller. Men jeg har møtt noen folk som jeg kjenner at nei, dette var ikke helt min kopp med te. Det er ikke noe feil med folka, men kjemien kommer liksom aldri på plass, uansett hvor mye tid vi bruker sammen. Sånn er det med bøker også. En moderne familie er nok ikke en dårlig bok, en bråte strålende anmeldelser fra landets største aviser tyder jo på det motsatte. Men for meg ble dette litt for blodfattig og kjedelig. Litt for mye small-talk.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på min blogg bokdama.blogg.no)

#bok #bøker #bokblogg #enmodernefamilie #lese #skilsmisse #smalltalk

Den beste medisinen mot (nesten) alt

I forrige blogginnlegg skrev jeg om en av de vondeste leseropplevelsene jeg kan huske å ha hatt. Tiden er definitivt inne for å lese noe gladere og lettere. Tilfeldigvis har jeg en bok som alltid funker til det formålet: Engler i L.A. av Marian Keyes (2004).

Hvis du googler boken, finner du den i en eller annen netthandel, sortert under kategorien «underholdningslitteratur». Kjært barn mange navn - kiosklitteratur, chicklit, funlit... uansett snakker vi om tidenes mest undervurderte sjanger, nemlig den litteraturen som er skrevet bare for å underholde, ikke for å lære leseren et dypere budskap han eller hun kan ruge videre på.

Og det er så DEILIG! For meg fungerer det nesten som meditasjon, kroppen slapper av, pusten går lettere, og jeg får en latterkule eller tre med på kjøpet. Jeg har lest Engler i L.A. utallige ganger, den er min absolutte favoritt i sjangeren.

Handlingen er søt som sukkertøy: Irske Maggie og ektemannen sliter i forholdet, og hun finner ut at hun vil skilles. Samtidig går det greit skralt på jobbfronten. Løsningen er å stikke av fra alt sammen (ah, jess!). Hun drar til bestevenninnen Emily, som jobber som manusforfatter i Los Angeles. Og i L.A. dere. Der ORDNER det seg. For Maggie får total make-over av Emily og vennene hennes, og som vi alle vet, blir jo livet mye lettere hvis vi har perfekte øyenbryn og negler. Venninnene drar på fester med spennende mennesker, setter drittsekker på plass, og krisene som oppstår finnes ikke traumatiske, nix, de er lett løselige og deres eneste funksjon er å holde på spenningen i historien. Og, det beste av alt - alt går bra til slutt. Uten forbehold.

Irske Keyes finner kanskje ikke opp kruttet i hver bok. Malene historiene hennes er skodd etter, er bemerkelsesverdig like fra roman til roman. Men det tilgir jeg henne glatt, for hun er morsom, lett, akkurat passe alvorlig og ironisk. Jeg har lest en del av henne, men Engler i L.A. er som sagt favoritten. Så. Trenger du å stikke av litt fra livet generelt, eller en traurig leseropplevelse spesielt, er lei av å se på Netflix ? finn deg en bok av Marian Keyes. Anbefales!

(Innlegget ble opprinnelig publisert på min blogg bokdama.blogg.no)

#koseseg #slappeav #leseglede #funlit #englerila #chicklit

Et lite liv

Romanen Et lite liv av Hanya Yanagihara (2015) er nominert til, og har vunnet flere priser i USA. Den er knakende godt skrevet. Historiens hovedperson er Jude St. Francis. Hvis du leser vaskeseddelen bak på boka, virker den som en koselig liten historie om en vennegjeng som holder sammen i tykt og tynt, fra de møtes for første gang på college da de er 18, og fram til de er godt oppe i femtiårene. Koselig liten sak.

Ikke la deg lure. Jeg trengte litt lettbent underholdning, og mente Et lite liv passet til det. Jeg tok feil.

Jude opplevde langvarig barnemishandling hinsides min fantasi. Romanen handler om hva seksuelle overgrep og grov vold i barndommen gjør med barn når de blir voksne, hvis de ikke mottar profesjonell hjelp. Selvforakten til Jude er så grotesk og håpløs, så levende skildret at det ikke er til å holde ut. Jude hadde ikke foreldre som kunne ha passet på ham. Han nekter å gå i terapi, han forteller ingen om det han har opplevd. Dette får katastrofale konsekvenser. Selvforakten vokser, selvskadingen øker, desperasjonen blir mer intens - og det følger ham hele voksenlivet.

Hjelpeløsheten til menneskene som elsker ham er hjerteskjærende.

Jeg har lest et sted at mange pedofile tror det finnes barn som faktisk vil ha sex med voksne. At det kan oppstå situasjoner der barnet frivillig velger å bli med. At disse overgrepene ikke er skadelige for barn. Det er jo ganske fantastisk at det går an å tro noe så ondt og sykt, men skulle noen likevel være i tvil, kan de lese Et lite liv og få en realitetsorientering. 

Jeg er en slik person som får fysisk vondt av å lese om barn som har det fælt. Denne boka fikk meg helt ute å kjøre, jeg fikk hjertebank og stressnakke, vondt i brystet i dagevis, og hodet mitt var som en malstrøm, fylt av dette hvorfor hvorfor hvorfor skjer slike ting med barn? For det gjør det jo, selv om akkurat denne historien er fantasi.

Mitt hjertebank og min stressnakke hjelper jo ikke en dritt, snarere tvert om. Så hva er vitsen med å lese en så fæl historie? Det innlysende svaret er jo at hvis det er så grusomt bare å lese om disse opplevelsene, kan vi jo tenke oss hvordan det er for barn å oppleve dem på kroppen i virkeligheten. Voksne mennesker må tåle at barn har det grusomt. Vi må takle det barn som sliter kanskje kan fortelle oss, det er vår forbanna plikt. Hvis vi ikke orker å ta i det, lukker vi øynene og er ikke i stand til å hjelpe dem heller. Spørsmålet er om vi trenger å lese en hel roman med detaljerte beskrivelser av hva mishandling gjør med et menneske for å klare å hjelpe.

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg bare sitter igjen og er opprørt og forbanna, eller om jeg har fått vite noe jeg ikke visste fra før av å lese denne romanen. Etter at en god venninne av meg hadde sett skrekkfilmen «Seven», sa hun til meg at «det er en av de beste filmene jeg har sett, men ikke se den. Du vil ikke ha de bildene i hodet». Jeg er tilbøyelig til å si at det samme gjelder Et lite liv.

(Innlegget er tidligere publisert på min blogg bokdama.blogg.no)

#leselyst #leseglede #bok #bøker #roman #etliteliv #overgrep #psykiskhelse

Tung tids tale

Olaug Nilssen har en sønn som går på barneskolen, og som har en autismediagnose. Tung tids tale (2017) er historien deres. Om å ikke bli trodd av spesialister som utreder sønnen. Ikke forstått, ikke bli lyttet til. Om å måtte dra fram det verste ved sin egen unge for å få hjelp. For kanskje å få hjelp. Om å hele tiden bli tvunget til å ha søkelyset på hva ens eget barn ikke får til, i møte med hjelpeapparatet. Om å mase, mase, mase, ringe, true, for å få hjelp. Skrive lange søknader der en er nødt til å beskrive i detalj det vondeste i livet sitt. Skrive disse søknadene flere ganger i året. Være så sliten at en ikke orker å gå i dusjen. Kjøpe klær. Snakke med folk. Være så sliten, at en glemmer hvor en har parkert bilen, ikke orker å følge med på nyheter. Ha hodet så fullt, at en ikke får sove. I årevis.

Og så. Kjærligheten. Det fine. Klemmene, sangen, leken, humoren. For det er der! Og det er totalt uinteressant for dem som skal vurdere all verdens søknader og sette diagnoser, men fullstendig overskyggende for alt annet i denne familiens liv. Kjærligheten.

Denne boka er på 156 små sider. Det er de mest ærlige 156 sidene jeg har lest i mitt liv. Det sier ikke lite. De slår meg ned som en knyttneve. De gir inntrykk av at de er skrevet av et menneske som ikke har noe å tape. Inn til beinet åpent om egen lyst til å slå. Tvil om egen forstand, om endeløs grubling, søking etter dette  - hvorfor -  hva skjedde, hvorfor ble han slik. Nakent om egen tolkning av andre menneskers reaksjoner, tanker, fordommer. Om egen fordømmelse av andre, uten at en er sikker på grunnlaget.

Jeg tror ikke det går an å ikke bli berørt av denne boken. Fortvilelsen er for naken til det. Og selv om situasjonen Nilssen beskriver er ekstrem, er det lett å kjenne seg igjen i teksten hennes. Å være så sliten at en kan skrapes opp av gulvet, at en ikke tenker klart. Å være så utmattet, at en ikke skjønner hvordan folk klarer å følge med på mattrender, gå til frisøren, dusje hver dag, delta i small talk. Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg har opplevd det i avgrensede perioder i livet. Det ekstreme i Nilssens bok, er at teksten skildrer en hverdag som er slik. Alltid. Fortid, nåtid og overskuelig framtid. Håpløsheten roper ut fra boksidene.

Å ha så lite energi, at en hele tiden må vurdere hva en orker. På detaljnivå. Å skjule tårer for vilt fremmede og kjøpe bukser som passer, er detaljnivå.

Og hva er så utmattende. Hadde det bare vært søknadene, papirmøllene, telefonene, møtene. I tillegg: være mamma for ungen sin. Hjelpe, tilrettelegge, se at han kjemper. Få ham på skolen, ut på tur etter skolen så han får brukt kroppen og klarer å være inne på kvelden, få han til å spise, få han til å ikke slå, ikke drikke sjampoen, ringe Giftsentralen fordi han har spist stueblomstene, rydde bort, pakke inn det han kan ødelegge, skade, skade seg på. Ha en selvskadehjelm lett tilgjengelig i huset. Få ham til å kle på seg, vaske seg, ikke stikke av. Hele tiden. Hver dag. Elske ham.

Og denne kjærligheten. Jeg tror det er den som får meg til å grine. «Jeg»-et i teksten, mammaen, skriver til et «du», sønnen. Jeg ser deg, jeg elsker deg. Kan du denne sangen? Vi synger sammen i bilen. Du klemmer meg. Hardt. Mellom søknader og telefoner og slag og løpeturer i skogen på bare sokkelesten.

Jeg er dypt og inderlig imponert over denne boka. Å si at den er viktig for alle som jobber med mennesker, vil være en gedigen underdrivelse. Nei, det er ikke en kosebok, det gjør vondt å lese den. Og jeg håper at så mange som mulig leser.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på min blogg bokdama.blogg.no

#bøker #bokblogg #olaugnilssen #tungtidstale #leseglede #autisme #bok #tungtidstale

Vi starter med et brak!

 

Farvel til Eddy Bellegueule av Eduard Louis(2014, på norsk 2015) hadde jeg lest masse om før jeg faktisk fikk lest den selv. Den kom ut i Norge i 2015, et år etter at den ble utgitt i Louis' hjemland Frankrike.

Forfatteren skriver om sin egen oppvekst tidlig på 2000-tallet. Det er sjokkerende lesning for en veletablert førtiåring (meg). For Eddy er fattig, sånn skikkelig. Familien hans har knapt penger til mat, og den maten de har er stort sett pommes frites, fisker de selv fisker, eller blod fra griser faren slakter i bakgården. Vold, rasisme, og grovt alkoholmisbruk beskrives med en dagligdags selvfølgelighet, det bare er der. Hos alle. Alle fedrene drikker og slår, alle mødrene fikk barn da de var tenåringer, og ingen fullfører videregående. Er du gutt skal du være stor og sterk, spille fotball, sloss og se på porno. I denne settingen møter vi altså Eddy Bellegueule, en feminin, spinkel gutt som liker teater, hater fotball, har lys damestemme og knekk i håndleddene. Han blir (selvfølgelig?) banket opp på skolen hver dag, og har et temmelig miserabelt liv. Redningen blir et teaterstipend til en videregående skole i en annen by, der han finner sine egne.

Det er absurd å lese en så rå historie fra det moderne, vestlige Europa. Spesielt fordi nøden, skammen, rasismen, råskapen beskrives så selvfølgelig. Så lett. Uten at det dømmes, foraktes eller blir kritisert av forfatteren. Det skildres. Slik er det. Ferdig snakka.

Kontrasten til min hverdag er total. Skulle jeg ønske det, kan jeg lese ørten artikler om hvor vidt en skal drikke alkohol i barns nærvær. Siden jeg bor i en by fylt av mennesker med opphav fra hele verden, virker rasismen som blir skildret i boka helt absurd. Jeg bruker ettermiddagene til å skysse poden fra aktivitet til aktivitet, og med jevne mellomrom blir jeg kalt inn til obligatorisk foreldresamtale om hans akademiske og sosiale utvikling på skolen. Samtidig finnes altså denne verdnen. I et land rett i nærheten. Sannsynligvis også i mitt eget land.

Etter å ha lest denne boken, som for øvrig er kort og lettlest, er det helt ikke helt utenkelig at du kommer til å føle deg som en bortskjemt drittunge. Det er også gode muligheter for at du har skikkelig godt av å føle deg som en bortskjemt drittunge. Kanskje boken til og med kan føre til at flere mennesker kan få bedre levevilkår. Les, les, les!

(Innlegget ble opprinnelig publisert på min blogg bokdama.blogg.no)

#leseglede  #bok #bøker #bokblogg #farveltileddybellegueule

Les mer i arkivet » November 2017
Inger

Inger

43, Drammen

Velkommen til min blogg! Her kan du lese om bøker, og om hva en leseropplevelse kan sette igang av tankespinn, glitter, blod, tårer, latter, hverdagsvisdom, glede og sinne. Jeg skriver nok mest om bøker jeg liker, men innimellom også om bøker som ikke helt var min greie. Sånn ellers er jeg mamma, kjæreste, katteeier og medieviter. I den rekkefølgen. Denne bloggen erstatter min tidligere blogg bokdama.blogg.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits