hits

Pene damer er dumme

I 1942 oppfant verdens vakreste kvinne, Hedy Lamarr (1914-2000), frekvenshopp. Utgangspunktet for oppfinnelsen var at hun ville finne en mte fjernstyre torpedoer p for de allierte under 2. verdenskrig.

Ulempen var bare at i 1942 var Lamarr verdenskjent som skuespiller og vakker kvinne, og dermed ble hun hflig, men bestemt bedt om kysse menn p auksjon og opptre for soldater i stedet for forstyrre Det amerikanske forsvaret med oppfinnelser i tide og utide. I 1942 var det ingen som trodde at en vakker Hollywoodskuespiller hadde en hjerne som kunne brukes til noe mer enn kjpe pene kjoler. Patentet ble liggende urrt hos Den amerikanske marinen. Flere r senere ble frekvenshopp grunnsteinen for hemmelig kommunikasjon bde i Vietnamkrigen og Koreakrigen. Den er ogs grunnlaget for wii-fi og bluetooth. Lamarr fikk aldri betalt for bruk av patentet.

Denne (sjokkerende) historien er utgangspunktet for dokumentaren Bombshell: The Hedy Lamarr Story, som kom i 2017 og er regissert av Alexandra Dean. Lamarr var en forblffende dame i sin tid, og dokumentaren gir et glimrende innblikk i hvordan det var vre kvinne p midten av forrige rhundre. Vi flger Lamarr gjennom barndommen og ungdomsr som jde i Wien i sterrike. Som 19-ring gifter hun seg med den mye eldre vpenprodusenten Fritz Mandl. Han var ogs jde, noe som ikke hindret ham i selge vpen til tyskerne og italienerne, og ha fester der bde Mussolini og Hitler var gjester.

Mandl var iflge Lamarr sykelig sjalu, og p starten av 2. verdenskrig rmmer hun fra mannen via London til USA, der hun skaper seg en skuespillerkarriere. Resten av historien er kjent - hun har blant annet en stjerne p Hollywood Walk of Fame.

Etter hvert som kroppen forfalt og begynte eldes framsto Lamarr mer eller mindre som en parodi av seg selv i pressen - godt hjulpet av drlige roller i B-filmer og feilsltte plastiske operasjoner. Rusmisbruk og drlig psykisk helse gjorde at hun trakk seg bort fra verden, ikke engang familien ville hun ha noe med gjre. Hun ble tatt for butikktyveri et par ganger, Andy Warhol lagde en film som ironiserte over hennes figur, og det hele endte noks srgelig.

Fr jeg s denne dokumentaren, m jeg innrmme at jeg ikke ante hvem Hedy Lamarr var. Jeg kjente i hvert fall ikke til oppfinnelsene hennes. Det fascinerende med filmen er bildet det tegner av makten til en over gjennomsnittet vakker kvinne, og samtidig hvordan denne skjnnheten hindret henne i bli tatt p alvor i 1940- og 1950-tallets USA. I tillegg gir dokumentaren et noks grelt bilde av filmindustriens behandling av kvinner p denne tiden, med slavekontrakter og elendig betaling.

I tillegg til Lamarrs historie som jeg har skissert her, og som jo er spennende nok, skisserer Bombshell: The Hedy Lamarr Story et fascinerende bilde av en svunnen tid, med aspekter som ikke ofte blir trukket fram. Gjennom arkivklipp, lydopptak, private filmer, intervjuer og vakker grafikk forteller historien om Hedy Lamarr ogs historien om kvinners kamp for bli tatt p alvor, rusmisbruk og Hollywood. Anbefales!

 

Bildekilde plakat:

http://mintoartscouncil.ca/big-film-fest-january-2018-bombshell-hedy-lamarr-story/

 

#bombshell #hedylamarr #feminisme #dokumentar #hollywood #film #filmelsker #filmhistorie #wifi #bluetooth #medier #mediehistorie #bombshellthehedylamarrstory #alexandradean

 

Be kind. Always.

"Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always." Hvis du som meg fulgte med p TV-serien SKAM, er sitatet velkjent. Det kunne veldig fint vrt overskriften for "En ulastelig mann" (2004) av Jane Gardam ogs.

Handlingen begynner i Malaysia p starten av 1900-tallet. Der blir hovedpersonen Edward Feathers fdt. Han er enebarn, faren hans har en hy stilling for Det britiske imperiet, moren hans dr i barselseng da Edward blir fdt. Som firering blir Edward sendt til England, alene uten faren - som for vrig glimrer med sitt fravr resten av Edwards liv. 

Edward blir en legende innen jus, frst som advokat, senere som dommer. Han er rik, anerkjent, fr en snill og vakker kone. Lever et perfekt, om enn barnlst liv. Sett fra utsiden. For sett fra utsiden er Edward en ulastelig og egentlig en noks kjedelig mann. Livet hans er preget av rutiner, arbeid, ulastelige klr og manerer. Ingenting sette fingeren p.

Romanen tar for seg hvordan Edward har blitt denne ulastelige, kalde og til tider flelseslse personen ovenfor alle menneskene rundt ham. I bakgrunnen ligger hele tiden historien om Imperiets barn, alle de barna som ble sendt fra de britiske koloniene til mer eller mindre (oftest mindre) kvalisfiserte og hjertevarme fosterforeldre i Storbritania. 

For Edward er selvflgelig ikke flelseskald. Det ligger i kortene at dette er slik han har blitt for overleve. For skaffe seg et liv han takler leve. Et velkjent motiv i litteraturen, men jeg kan ikke huske at jeg har ftt det s brilliant presentert som hos Gardam. Hun bruker det historiske bakteppet med Imperiets barn helt genialt. Boken unngr g i moralistfella nr den tar opp tidligere tiders synder, i stedet blir den en allmenngyldig historie om hvorfor mennesker er som de er.

Mine slag er ikke hemmelige. Jeg har ikke mange likhetstrekk med Edward Feathers. Hele verden fr vite om mine gleder eller sorger - noen ganger helt upvirket av om den nsker det eller ikke. Det m jeg innrmme, ikke uten en viss dose skam. For meg har slike tause, overfladiske mennesker alltid vrt en gte. Jeg har noen av dem i livet mitt, og jeg er veldig glad i dem. Men hvorfor kan de ikke bare si det som det ER, liksom. Hva er greia? Jeg skjnner litt mer av greia n, etter ha lest denne boken. Den er drivende god, jeg satt oppe til langt p natt for lese den ferdig, glemte tiden helt. Fatter ikke hvorfor ikke Gardam er en forfatter alle har hrt om, hun er genial.

Jeg anbefaler denne boka noe s innmari.

#omringetavidioter #folkerforskjellige #leserglede #leselykke #bok #godbok #enulasteligmann #janegardam #gardam

 

Books. Connecting people.

Jeg kan tydeligvis ikke skryte av at jeg er en jevn og stabil blogger, men n er jeg i hvert fall i gang igjen etter flere mnders pause. Grunnen til min nye giv er at jeg leser en bok som er helt nydelig, og den skal jeg blogge om senere. 

Men akkurat n noe helt annet. Saken er nemlig at jeg fikk denne boken p en helt fantastisk mte. Jeg kjenner mange lesere. Selv snakker jeg ikke s mye om bkene jeg leser, spesielt ikke om bker jeg er veldig glad i. Jeg ORKER bare ikke at en eller annen idiot skal komme og si at nei, den boka er bare s drlig, mens han eller hun ramser opp feil og mangler og kanskje delegger magien helt (derfor burde jeg kanskje ikke ha en bokblogg heller, men nok om det...). Men selv om bokelskere ikke snakker s mye om bker, finner vi ofte sammen likevel. Min gode venninne Sol er en slik bokelskervenninne. Har du en god bok jeg kan lne, sier jeg. Denne, sier hun. Uten tenke seg om gir hun meg "En ulastelig mann" av Jane Gardam. Og s sier hun ikke mer, og jeg sier ikke mer, men jeg vet at hun har rett. Den boka er god. Ikke ndvendigvis fordi alle bker alle bokelskere anbefaler er gode, men fordi Sol tilfeldigvis ogs kjenner meg veldig, veldig godt. Og hun hadde selvflgelig helt rett. Jeg elsket boken.

Siden jeg elsket boken som venninnen min ga meg, setter jeg bare enda mer pris p henne. Fordi bker ble, i dette tilfellet, en nydelig mte vise vennskap p. Og slik er det jo ofte. Rekk opp handa de som har full kontroll over hvor de har alle bkene sine. Jeg har null snring. Bker er felles eiendom blant mine venner og bekjente (s den som har lnt Helga Flatlands En moderne familie m gjerne gi meg et hint), og plutselig fr jeg tilbake en bok jeg har glemt at jeg hadde - og som jeg kan lese p nytt. Og plutselig kan jeg levere tilbake en bok jeg har glemt jeg har lnt, og eieren kan oppleve sin bok en gang til. Det er kanskje bare min vennekrets som er s rotete. Uansett gir denne felles flyten og det delte eierskapet av lesestoff utrolig mange varme, nre opplevelser av vennskap og felles leserglede.

For ikke snakke om hvor stas det er lese en bok,  og bare vite at akkurat denne vil en venn eller venninne bli utrolig glad i. Er det ikke fint?

Dette tenker jeg litt p om dagen. Bker er ikke bare historier og fortellinger en forfatter har laget, selv om akkurat det strengt tatt er langt fra "bare". Bker er omtanke og vennskap og gode opplevelser som kan deles - selv om man kanskje ikke er s god p snakke om det etterp.

God bok!

#bok #bokelsker #lnebker #vennskap #fellesskap #deleleseleykke

Jeg <3 Vigdis Hjorth

 

Det vil si, jeg elsker bkene hennes, og har gjort det siden jeg leste barneboken Jrgen + Anne = sant (1984) p barneskolen. Fellesnevneren for bkene til Vigdis Hjorth er at hun skriver direkte og rlig om indre mekanismer som settes i sving i mtet mellom mennesker. Jeg leser romanene hennes som en oppdagelsesreise i hvordan et menneskesinn kan fungere, og hvorfor ting blir som de blir her i livet.

Aller, aller best liker jeg at hun gir flelsene vre den statusen jeg mener de fortjener. Hun nr sagt hyller folk som orker og tr st i den malstrmmen flelseslivet kan sette oss i, kjenne p det opprivende, vonde, og som tar konsekvensene av at de fungerer som de gjr og har det som de har det - p godt og vondt. Dette klarer hun flette sammen med en god dose humor, og det er nettopp denne merkelige miksen av humor og blodig alvor jeg liker s godt.

Temaene hun skriver om gjr det enkelt avskrive Hjorth som en nevrotisk fledame man ikke trenger ta srlig alvorlig.  Heldigvis holder ikke denne kategoriseringen vann srlig lenge. Hun er lynende intelligent, og bkene hennes gjenspeiler en refleksjon over livet generelt og drivkreftene for menneskelige handlinger spesielt som imponerer meg, og som jeg lrer mye av. Hun slr et slag for ta seg selv og andre mennesker p alvor, innse og godta realitetene, i stedet for fly rundt og please og ha denne plettfrie fasaden hele tiden. Ikke minst kommer dette fram i den siste romanen hennes Arv og milj (2017).

Da biografien om Vigdis Hjorth, Vigdis, del for del kom ut hsten 2017, gledet jeg meg veldig til lese den. Biografien er skrevet som en samtale mellom Hjorth og biograf Kaja Schjerven Mollerin. I boken forklarer og utdyper Hjorth budskapet sitt mye mer eksplisitt enn det en kan gjre i en roman, og det er fascinerende lese. Spesielt godt liker jeg at hun poengterer hvor forskjellig vi mennesker kan oppleve de samme hendelsene. Som eksempel bruker hun en familie med flere barn, og peker p at hendelser et barn i familien kan ha opplevd som koselige og harmoniske, kan et annet oppleve som helt grusomme. Hun snakker mye om hvor viktig det er vre klar over og respektere dette, i stedet for tvinge sin egen virkelighetsoppfatning p andre mennesker og fornekte at det sjelden bare finnes en sannhet.

I tillegg vil jeg dra fram det Hjorth i biografien kaller for "godhetssprket", et maktsprk og en hersketeknikk omsorgspersoner (ofte kvinner) bruker for f det slik de vil, fordekt som omsorg. Personer som bruker dette godhetssprket hevder de har rett og at alle m gjre det de mener er rett. I sin kraft av vre den moralsk overlegne, siden  de tenker p alle og har omsorg for alle, kan slike personer presse andre til gjre ting som de i utgangspunktet aldri ville gjort. Et klassisk eksempel kan vre at en person har brutt med foreldrene, fordi de har behandlet han eller henne helt forferdelig og ikke gir noe godt. S blir foreldrene gamle, og ssken som bruker godhetssprket ber personen om tilgi ("det er alltid det riktige tilgi") og stille opp for de gamle, syke foreldrene ("de er gamle og syke, du er ung og egoistisk"). Jeg har aldri tenkt over dette fr, og hadde veldig godt av lese om det.

Det er i det hele tatt en drss interessante temaer og refleksjoner i denne biografien. Scherven Mollerin er utrolig dyktig til se sammenhenger, pensle Hjorth inn p gode og interessante emner, og skildre samtalen og stemningen mellom de to. I tillegg er boken skrevet p en slik mte at samtalen blir allmenngyldig. Det er lett for leseren se at temaene kan vre gode tenke og reflektere over for alle mennesker, ikke bare for Vigdis Hjorth.

#vigdishjorth #vigdisdelfordel #biografi #godbok #leseglede

Kalde kvinner og mystiske menn

 

Ah, underholdningsromaner dere. lese en god underholdningsroman er den totale avslapping for meg. Jeg kan bli underholdt uten mtte reflektere over noe som helst. Den siste mneden har det vrt enormt hektisk bde p jobb og p privaten, og uten at jeg visste det, var Lucinda Rileys De syv sstre (2015) medisinen jeg trengte mot stresset. Riley fletter inn kultur- og samfunnshistorie, faktiske hendelser og virkelige personer i denne romanen, og det gjr den til en drm lese nr man trenger slappe av.

S jeg elsker underholdningsromaner, de er fantastiske til sitt bruk. Likevel er det ikke helt uproblematisk lese dem, nr man er skrudd sammen slik jeg er. For at jeg skal f en maksimal leseropplevelse, m boken ha en tematikk som interesserer meg, jeg m klare g med p premissene som legges inn i romanuniversets verdier, normer og regler, sprket m vre godt og fortellingen fengende. Det som blir problematisk for meg med De syv sstre i den sammenhengen, er de verdiene som romanen presenterer og tar for gitt, og det er som regel det som gr igjen som problematisk for denne dama nr det gjelder underholdningslitteratur generelt. Og det aller, aller vanskeligste svelge og godta, er hvordan forholdet mellom kjnnene blir presentert.

I De syv sstre mter vi Maia, som er p jakt etter sin biologiske familie. Hun er den eldste av seks sstre, som alle er adoptert av Pa Salt. Pa Salt er en usannsynlig rik forretningsmann (selvflgelig), og for vrig veldig mystisk. Dtrene hans vet nesten ingen ting om ham, selv om forholdet hans til dem alle var nrt og kjrlig. Fullstendig logisk der alts. N er Pa Salt dd, og en del av arven er at hver av dtrene hans fr et hint om hvor de er adoptert fra. De syv sstre er den frste av syv bker, hver bok skal ta for seg historien til en av sstrene (det er en sster ingen vet noe om enn).

Det vrimler av kjnnsstereotypier her. Maia er for eksempel innesluttet og kald fordi hun er sret i kjrlighet for 14 r siden, og som en flge av det er hun trist, ensom og gjemmer bort kroppen sin i anonyme klr. EGENTLIG er hun gudommelig vakker, men det gr visst ikke an vre gudommelig vakker og lykkelig i anonyme klr. Hvordan skal hun f livet tilbake? Jssda - en mann bare bringer henne tilbake til livet gjennom sin godhet og sensualitet. Hun begynner med rd lebestift, tettsittende kjoler og hye hler, og mer skulle det ikke til for at hun ble en ekte kvinne igjen. Alt som en flge av at denne fantastiske mannen har reddet henne. Jepp.

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer spinne videre p hva slags budskap denne delen av historien sender ut. Det blir for idiotisk, og jeg vil ikke la det delegge lesegleden med resten av boka.

Snne ting. Snne ting jobber jeg litt med legge bort og ikke bli pissed over her. Stort sett klarer jeg det, for romanen har fengende skildringer av livet i Rio de Janeiro i mellomkrigstiden, vi fr ogs hre hvordan det var i 1920-tallets Paris. Rammen rundt historien til Maia er helt nydelig og utrolig spennende, s fr det bare vre at lidenskapen mellom mann og kvinne som skildres noen ganger (ofte) blir litt ufrivillig komisk.

#desyvsstre #lucindariley #bok #leseglede #godbok #skjnnlitteratur #underholdning #kjnnsroller #riodejaneiro

                                                                                                                                                                   

 

Kan ikke alle bare lese denne boka?

Unge, fattige muslimske nordmenn er en gruppe det snakkes og skrives veldig mye om, men ikke s veldig mye med. Bare at Tante Ulrikkes vei (2017) av Zeshan Shakar ser verden gjennom ynene til disse ungdommene, gjr romanen lesverdig. Den er blitt kalt kanskje hstens viktigste bok av Dagbladet, fordi den tar opp integrering sett fra en synsvinkel som sjelden blir offentliggjort her i landet.

Men denne romanen er s veldig mye mer enn en bok om feilsltt integrering og fordommer. Selv om akkurat det er tankevekkende og til tider ubehagelig lesning. Ikke-muslimske, hvite nordmenn blir satt p plass p en bemerkelsesverdig nktern mte. Nettopp det gjr kritikken s effektiv. I tillegg er denne teksten s drivende godt skrevet, at jeg ikke klarte legge boka fra meg og satt oppe altfor lenge utover kvelden og natta for lese den ferdig.

Rammen rundt fortellingen er en kartlegging av oppvekstvilkrene til ungdom i Groruddalen. Vi mter to gutter, Jamal og Mohammed, som bor i tante Ulrikkes vei p Stovner. De to guttene rapporterer fra livet sitt gjennom skrive mail og snakke inn p diktafon, og det er mailene og det de snakker inn som vi fr lese.

Jamal snakker inn p diktafon p bredt kebabnorsk. Han forteller om livet med en klinisk depressiv mor som gr p ufretrygd, og hvordan han m ta vare p lillebroren, siden moren knapt klarer ta vare p seg selv. Jamal leser drlig, trives ikke p skolen, og dropper ut av videregende for jobbe.

Kontrasten til Mohammed, som bor i den samme blokka som Jamal, er total. Mohammed skriver mail p feilfritt norsk, er ekstremt dyktig p skolen, starter p universitetet, og oppveksten hans er proppfull av kjrlighet, omtanke og oppflging.

Felles for de to gutta er at familiene har lite penger, og at de er muslimer. Vel, det siste er strengt tatt bare i navnet. De er knapt i moskeen, drikker alkohol og ryker bde tobakk og hasj begge to.

Hvordan var det for syttenrige muslimer, som knapt har vrt i moskeen, er fdt og oppvokst i Norge og regner seg som nordmenn, oppleve samfunnsdebatten her i landet etter 11. september? Etter karikaturtegningene i Jyllandsposten? lese kommentarfeltene p nettavisene? Hvordan er det for nordmenn som er muslimer, oppleve at det snakkes helt uanstrengt om nordmenn p den ene siden, og muslimer p den andre i samfunnsdebatten, som om disse to tingene ikke har noe med hverandre gjre?

Det er ubehagelig lesning. Kunnskapslsheten, fordommene, islamofobien og rasismen som blomstrer i kommentarfeltene, og som etter min mening har funnet noen sm, tynne stier inn i ulike maktfora, blir uutholdelig grell nr den brettes fram i lyset. Spesielt kunnskapslsheten og fordommene disse gutta mter omtrent over alt utenfor Stovner er stygg. Og det er nettopp her jeg opplever at budskapet ligger ogs: snakk med oss, og vit hva du snakker om fr du danner deg en mening.

Det er sterkt lese om hvor lite penger har si for hvor godt du har det hjemme, men hvor uendelig mye kjrlighet, omsorg og omtanke fra foreldre betyr. Det er en tankevekker se hvor mye makt lrere har til bygge opp eller trykke ned ungdom. Og mangelen p innsikt, kunnskap og handlingsevne generelt i det offentlige er s absurd, at den til tider blir komisk i denne boka. Alt dette gjr romanen ikke bare til en tekst om integrering, men ogs et viktig varsko om hvor hele samfunnet vrt er p vei. Uavhengig av religion, landsdel og hudfarge.

#leserglede #leselyst #bok #bker #integrering #oppvekst #stovner #tanteulrikkesvei #zeshanshakar

Om gjennomsnittlige bker som gir fantastiske leseropplevelser

Bker, alts. De er magiske, og ofte kommer de mest magiske leseropplevelsene nr man aller minst venter det. Jeg forventet absolutt ikke noe magi da jeg en sen novemberettermiddag plukket med meg Kafeen p Roscarbury Hall (2017) av Anne O'Loughlin p Coop. November er travel, mrk, kald og gr. For min del er det mye gjre p jobb, mye som skal skje p hjemmebane, og jeg har svart belte i stresse meg opp. Jeg trengte noe rsa, lett og ledig, en god underholdningsroman jeg bare kunne slappe av og senke skuldrene med.

Denne boka s ut til innfri alle mine krav. Rosa og pastell p forsiden, lfte om avdekke Irlands dystre historie p baksiden, og forfatteren er journalist og dermed en erfaren skribent. Mtte bli bra. Og det ble mer enn bra. Hvem skulle tro at Coop Extra kunne by p s gode leseropplevelser, den s jeg ikke komme.

Historien i boka er en typisk feelgood-historie, snn i utgangspunktet, med andre ord akkurat det jeg forventet av en bok med lilla blondeblomster p forsiden. Amerikanske Debbie drar til Irland, for spore opp sin biologiske mor. Der blir hun kjent med den eldre kvinnen Ella. Ella bor i et gammelt herskapshus, Roscarbury Hall, har kniven og banken p strupen, og m gjre noe drastisk for ikke bli tvunget til selge familieeiendommen. Hun starter opp en kaf i ballsalen p godset. Ella bor sammen med sin sster Roberta, men de to sstrene snakker ikke sammen p grunn av gamle, vonde tragedier som ikke er ordnet opp i. Roberta er sur og alkoholisert, og liker verken Debbie eller kafopplegget til Ella.

Det fantastiske (det blir egentlig ganske feil kalle det magisk) er de faktiske hendelsene denne romanen bygger p, som jeg ikke kjente til p forhnd. De er temmelig utrolige. Irland er et katolsk land, og landets holdninger til abort og barn fdt utenfor ekteskap burde vre kjent for de fleste. Det jeg ikke visste, var at p 1950- og 1960-tallet stjal nonner og munker nyfdte barn fra ugifte mdre, og sa til mdrene og deres familie at barnet var ddfdt. Barna solgte de videre til (for det meste) amerikanske familier. Det har vist seg at flere av disse familiene ikke fikk adoptere i USA, fordi de ikke ble regnet som skikket til ta seg av barn. Pengene fra adopsjonene gikk til Den katolske kirke. Du kan lese om dette p flere troverdige nettsteder, for eksempel Ireland Calling, The Guardian og Reuter:

http://ireland-calling.com/lifestyle/documentary-babies-taken-from-irish-mothers-by-catholic-church/

https://amp.theguardian.com/society/2016/nov/03/catholic-church-apologises-for-role-in-forced-adoptions-over-30-year-period

http://mobile.reuters.com/article/amp/idUSBREA1Q1H920140227

 

BBC har ogs laget en dokumentar om dette, Ireland's lost babies.

Jeg klarer ikke forestille meg hvordan dette kan ha pvirket de berrte barna, mdrene og deres familie. Og jeg fatter og begriper ikke hvordan klostrene og Den katolske kirke klarte rettferdiggjre disse utrolige grusomhetene for seg selv mens dette holdt p. Anne O'Loughlin prver kaste et lys over dette med Kafeen p Roscarbury Hall. Romanen er nok ikke en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Men den er sren meg en viktig kanal for spre historien om disse hendelsene til mennesker som suller rundt i en boble og ikke fr med seg ting som skjer utenfor sin egen lille verden. Snne som meg, med andre ord.

7 tips til hvordan du finner den perfekte boken

Veldig mange har spurt meg om hvordan jeg finner bker jeg liker (neida. Ikke en kjeft har spurt). Uansett, det kan vre vanskelig finne bker som fenger, og det er surt bruke tid og penger p finne bker som viser seg vre helt feil. Her er mine beste tips for hvordan du kan finne en bok akkurat du liker. 

 

  1. Mitt aller beste rd: Les alltid de frste sidene i boka fr du lner eller kjper. Ofte holder det bare lese noen linjer. Da finner du ut om du liker sprket, fortellerformen, skriftstrrelsen. Om den fenger. Les vaskeseddelen bak p boka ogs. Disse to tingene pleier vre idiotsikre, men noen ganger kan det bli feil. Du kan lese om en gang jeg dreit skikkelig p draget med denne metoden HER:

http://bokinger.blogg.no/1510304287_et_lite_liv.html

 

  1. Spr om boktips fra leseglade venner og familiemedlemmer. Dette er et skikkelig godt tips! Venner og familie kjenner deg, vet hva du interesserer deg for, hva du liker og hva slags humor du har. I tillegg blir de kjempeglade for kunne snakke om bker.

 

  1. Biblioteket. Ok, dette er et plikttips. Jeg har lnt mange bker p biblioteket i min tid, bde til meg selv og til poden. Dessverre er det, av ukjente grunner, helt umulig for meg levere bkene tilbake. Jeg klarer det ikke. Dermed ender det alltid opp med at jeg m kjpe dem, alle sammen. S. Jeg har sluttet lne bker p biblioteket. MEN. Biblioteket er fantastisk p mange mter. Det er gratis, og bibliotekarene vet det som er vite om nesten alt. Gir du dem noen f stikkord om hva slags bok du kunne tenke deg lese, kommer de lpende med opptil flere forslag. Minst et av dem funker som regel. Test ut bkene bibliotekaren kommer med, med tips nummer 1.

 

  1. Les bokanmeldelser. Hvis du gidder og har tid, kan dette vre lurt. Bokanmeldelsene gir deg en smakebit p hva boka handler om. I tillegg fr du en vurdering av boka fra noen som ikke skal tjene penger p salget av den. Klassekampen, Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet er eksempler p aviser som har bokanmeldelser. Vr klar over at selv om bokanmeldelser kan gi deg gode tips, har de ogs sine svakheter. De skrives ofte litt for fort, er subjektive, og ikke s sjelden rapper anmelderne fra hverandre. En god kronikk om dette kan du lese HER:

https://www.nrk.no/ytring/bokenes-problem-1.13761189

 

  1. Les forfatterblogger og forlagsblogger. Er det en forfatter du liker lese, er sjansene gode for at forfatteren skriver om bker du kan like. Forlagene er flinke til omtale sine nye bker p sidene sine.

 

  1. Ikke, og jeg gjentar, IKKE heng deg opp i sjanger. Du gr glipp av s innmari mye! Jeg har for eksempel alltid styrt unna fantasy. Lange beskrivelser av hvem som er i familie med hvem, altfor mange folk jeg skal plassere i forhold til hverandre med en gang, lange beskrivelser av milj og univers som er drita kjedelig. Uff, nei. Ikke noe for meg. Men s kjpte min kjre mann Odinsbarn av Siri Pettersen til meg, og jeg ble fullstendig hekta. Vr pen for noe annet! Men igjen - test ut boka med tips nummer 1.

 

  1. Dette henger sammen med tips nummer 6: les det du har lyst til. Det er greit lese barnebker selv om man er 17, det er greit lese chicklit selv om man er professor i litteratur, og det er greit lese tegneseriebker selv om man nettopp har gtt av med pensjon. Da jeg var i tyverene brukte jeg bker som en identitetsmarkr. Hva slags bker jeg leste, sa noe om hvem jeg var. Det smarteste jeg har gjort, er droppe den greia der.

 

God bok!

#leseglede #godbok #alleleser #boktips #bok #bker #lesetips

Ikke sint, bare veldig veldig skuffa

Plottet i En moderne familie (2017) av Helga Flatland er genialt. Et ektepar p 70 r finner ut at de skal skille seg. De har tre voksne barn sammen, og romanen forteller de tre barnas historie etter at skilsmissen er et faktum. Det ligger godt til rette for mye flelser, srhet, humor og gjenkjennelse.

Men den gang ei.

Jeg er et voksent hvorfor-barn. Jeg er lidenskapelig opptatt av hvorfor folk er som de er, gjr som de gjr, tenker som de tenker. Det er jo det som er spennende! Muligens er denne nysgjerrigheten rsaken til at jeg suger hardt og lenge i small-talk. Jeg aner ikke hva jeg skal snakke om i situasjoner der jeg ikke kan snakke om hvordan folk har det snn egentlig. Eller. Jo, jeg aner jo det. Vi kan snakke om nyheter, politikk, religion, bker og filmer, barneoppdragelse... Jeg vet jo det. Men det blir s kjeeeeedelig som poden p syv sier, hvis vi ikke kan bruke noe humor, alle er enige, og ingen personlige verdier eller flelser skal komme fram. Jeg sliter big time hvis jeg m droppe ironien, eller hvis det ikke er sosialt akseptert g litt i dybden, pirke under fasaden. Jeg er ekstremt drlig p unng det, og det er slitsomt bde for meg og for de stakkars menneskene som mter meg og prver snakke uskyldig om vr, vind og de siste overskriftene p vg.no. For ikke snakke om hvor feil det blir nr jeg mter folk jeg ikke kjenner s godt, som bare vil ta en pause fra alvorlige tanker, ogs setter jeg i gang verdidiskusjoner om dden, vold, islam og abort.

En moderne familie minner meg om slike kleine small-talk -situasjoner. Romanen er totalt blottet for humor, i hvert fall humor som jeg klarer fange. Vi fr aldri vite hva som er rsaken til skilsmissen, bortsett fra det sosialt aksepterte vi har vokst fra hverandre. Ingen utdyping. Den eldste datteren fr et minisammenbrudd som flge av skilsmissen. Og selv om hun beskriver sammenbruddet i jeg-person, er det beskrevet s... tannlst? I den grad det gr an beskrive et sammenbrudd slik at det passer til en polert overflate, s gjr denne romanen det. Det er ikke noen opprivende flelsesskildringer. Hun er bare litt urettferdig. Dette var jo litt vanskelig. Vi fr ikke vite stort om hvorfor foreldrenes skilsmisse oppleves s sterkt for Liv p over frti, og vi fr heller ikke vite hva som gjr at sammenbruddet gr over. Ting bare ordner seg. Et lite sammenbrudd, javel, men det gr s fint. Det er ingenting jeg leser om her, som ikke kunne blitt servert i en overfladisk samtale med hvemsomhelst jeg mter i en overfladisk small-talk: Mamma og pappa skal skilles, og det rykker jo litt ved familien, da. Men det gr fint. Det pirkes knapt i det som virkelig er vanskelig og vondt. Det er bare realitetene som blir beskrevet, ikke alt det som ligger bak.

Kanskje jeg opplever teksten p den mten fordi jeg selv er skilsmissebarn, og har lest s mange bker med skilsmissetema. Har hrt det fr, blablabla... jeg vet ikke, men jeg savner litt drama her. Litt fyrverkeri, litt glitter, litt blod. Og litt humor, vr s snill. Det er alltid masse potensiell humor i livskriser. Plottet i En moderne familie er for genialt til at det ikke skal f den hplsheten og livsgnisten det fortjener.

Jeg aner litt hjerteblod og intensitet nr romanen tar opp ufrivillig barnlshet. S helt grtt er det ikke. Mer av det!

Bker er som mennesker. Jeg kan ikke huske at jeg har lest s mange drlige bker i mitt liv, og jeg har heller ikke mtt s mange drlige mennesker heller. Men jeg har mtt noen folk som jeg kjenner at nei, dette var ikke helt min kopp med te. Det er ikke noe feil med folka, men kjemien kommer liksom aldri p plass, uansett hvor mye tid vi bruker sammen. Snn er det med bker ogs. En moderne familie er nok ikke en drlig bok, en brte strlende anmeldelser fra landets strste aviser tyder jo p det motsatte. Men for meg ble dette litt for blodfattig og kjedelig. Litt for mye small-talk.

(Innlegget ble opprinnelig publisert p min blogg bokdama.blogg.no)

#bok #bker #bokblogg #enmodernefamilie #lese #skilsmisse #smalltalk

Den beste medisinen mot (nesten) alt

I forrige blogginnlegg skrev jeg om en av de vondeste leseropplevelsene jeg kan huske ha hatt. Tiden er definitivt inne for lese noe gladere og lettere. Tilfeldigvis har jeg en bok som alltid funker til det formlet: Engler i L.A. av Marian Keyes (2004).

Hvis du googler boken, finner du den i en eller annen netthandel, sortert under kategorien underholdningslitteratur. Kjrt barn mange navn - kiosklitteratur, chicklit, funlit... uansett snakker vi om tidenes mest undervurderte sjanger, nemlig den litteraturen som er skrevet bare for underholde, ikke for lre leseren et dypere budskap han eller hun kan ruge videre p.

Og det er s DEILIG! For meg fungerer det nesten som meditasjon, kroppen slapper av, pusten gr lettere, og jeg fr en latterkule eller tre med p kjpet. Jeg har lest Engler i L.A. utallige ganger, den er min absolutte favoritt i sjangeren.

Handlingen er st som sukkerty: Irske Maggie og ektemannen sliter i forholdet, og hun finner ut at hun vil skilles. Samtidig gr det greit skralt p jobbfronten. Lsningen er stikke av fra alt sammen (ah, jess!). Hun drar til bestevenninnen Emily, som jobber som manusforfatter i Los Angeles. Og i L.A. dere. Der ORDNER det seg. For Maggie fr total make-over av Emily og vennene hennes, og som vi alle vet, blir jo livet mye lettere hvis vi har perfekte yenbryn og negler. Venninnene drar p fester med spennende mennesker, setter drittsekker p plass, og krisene som oppstr finnes ikke traumatiske, nix, de er lett lselige og deres eneste funksjon er holde p spenningen i historien. Og, det beste av alt - alt gr bra til slutt. Uten forbehold.

Irske Keyes finner kanskje ikke opp kruttet i hver bok. Malene historiene hennes er skodd etter, er bemerkelsesverdig like fra roman til roman. Men det tilgir jeg henne glatt, for hun er morsom, lett, akkurat passe alvorlig og ironisk. Jeg har lest en del av henne, men Engler i L.A. er som sagt favoritten. S. Trenger du stikke av litt fra livet generelt, eller en traurig leseropplevelse spesielt, er lei av se p Netflix ? finn deg en bok av Marian Keyes. Anbefales!

(Innlegget ble opprinnelig publisert p min blogg bokdama.blogg.no)

#koseseg #slappeav #leseglede #funlit #englerila #chicklit

Et lite liv

Romanen Et lite liv av Hanya Yanagihara (2015) er nominert til, og har vunnet flere priser i USA. Den er knakende godt skrevet. Historiens hovedperson er Jude St. Francis. Hvis du leser vaskeseddelen bak p boka, virker den som en koselig liten historie om en vennegjeng som holder sammen i tykt og tynt, fra de mtes for frste gang p college da de er 18, og fram til de er godt oppe i femtirene. Koselig liten sak.

Ikke la deg lure. Jeg trengte litt lettbent underholdning, og mente Et lite liv passet til det. Jeg tok feil.

Jude opplevde langvarig barnemishandling hinsides min fantasi. Romanen handler om hva seksuelle overgrep og grov vold i barndommen gjr med barn nr de blir voksne, hvis de ikke mottar profesjonell hjelp. Selvforakten til Jude er s grotesk og hpls, s levende skildret at det ikke er til holde ut. Jude hadde ikke foreldre som kunne ha passet p ham. Han nekter g i terapi, han forteller ingen om det han har opplevd. Dette fr katastrofale konsekvenser. Selvforakten vokser, selvskadingen ker, desperasjonen blir mer intens - og det flger ham hele voksenlivet.

Hjelpelsheten til menneskene som elsker ham er hjerteskjrende.

Jeg har lest et sted at mange pedofile tror det finnes barn som faktisk vil ha sex med voksne. At det kan oppst situasjoner der barnet frivillig velger bli med. At disse overgrepene ikke er skadelige for barn. Det er jo ganske fantastisk at det gr an tro noe s ondt og sykt, men skulle noen likevel vre i tvil, kan de lese Et lite liv og f en realitetsorientering. 

Jeg er en slik person som fr fysisk vondt av lese om barn som har det flt. Denne boka fikk meg helt ute kjre, jeg fikk hjertebank og stressnakke, vondt i brystet i dagevis, og hodet mitt var som en malstrm, fylt av dette hvorfor hvorfor hvorfor skjer slike ting med barn? For det gjr det jo, selv om akkurat denne historien er fantasi.

Mitt hjertebank og min stressnakke hjelper jo ikke en dritt, snarere tvert om. S hva er vitsen med lese en s fl historie? Det innlysende svaret er jo at hvis det er s grusomt bare lese om disse opplevelsene, kan vi jo tenke oss hvordan det er for barn oppleve dem p kroppen i virkeligheten. Voksne mennesker m tle at barn har det grusomt. Vi m takle det barn som sliter kanskje kan fortelle oss, det er vr forbanna plikt. Hvis vi ikke orker ta i det, lukker vi ynene og er ikke i stand til hjelpe dem heller. Sprsmlet er om vi trenger lese en hel roman med detaljerte beskrivelser av hva mishandling gjr med et menneske for klare hjelpe.

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg bare sitter igjen og er opprrt og forbanna, eller om jeg har ftt vite noe jeg ikke visste fra fr av lese denne romanen. Etter at en god venninne av meg hadde sett skrekkfilmen Seven, sa hun til meg at det er en av de beste filmene jeg har sett, men ikke se den. Du vil ikke ha de bildene i hodet. Jeg er tilbyelig til si at det samme gjelder Et lite liv.

(Innlegget er tidligere publisert p min blogg bokdama.blogg.no)

#leselyst #leseglede #bok #bker #roman #etliteliv #overgrep #psykiskhelse

Tung tids tale

Olaug Nilssen har en snn som gr p barneskolen, og som har en autismediagnose. Tung tids tale (2017) er historien deres. Om ikke bli trodd av spesialister som utreder snnen. Ikke forsttt, ikke bli lyttet til. Om mtte dra fram det verste ved sin egen unge for f hjelp. For kanskje f hjelp. Om hele tiden bli tvunget til ha skelyset p hva ens eget barn ikke fr til, i mte med hjelpeapparatet. Om mase, mase, mase, ringe, true, for f hjelp. Skrive lange sknader der en er ndt til beskrive i detalj det vondeste i livet sitt. Skrive disse sknadene flere ganger i ret. Vre s sliten at en ikke orker g i dusjen. Kjpe klr. Snakke med folk. Vre s sliten, at en glemmer hvor en har parkert bilen, ikke orker flge med p nyheter. Ha hodet s fullt, at en ikke fr sove. I revis.

Og s. Kjrligheten. Det fine. Klemmene, sangen, leken, humoren. For det er der! Og det er totalt uinteressant for dem som skal vurdere all verdens sknader og sette diagnoser, men fullstendig overskyggende for alt annet i denne familiens liv. Kjrligheten.

Denne boka er p 156 sm sider. Det er de mest rlige 156 sidene jeg har lest i mitt liv. Det sier ikke lite. De slr meg ned som en knyttneve. De gir inntrykk av at de er skrevet av et menneske som ikke har noe tape. Inn til beinet pent om egen lyst til sl. Tvil om egen forstand, om endels grubling, sking etter dette  - hvorfor -  hva skjedde, hvorfor ble han slik. Nakent om egen tolkning av andre menneskers reaksjoner, tanker, fordommer. Om egen fordmmelse av andre, uten at en er sikker p grunnlaget.

Jeg tror ikke det gr an ikke bli berrt av denne boken. Fortvilelsen er for naken til det. Og selv om situasjonen Nilssen beskriver er ekstrem, er det lett kjenne seg igjen i teksten hennes. vre s sliten at en kan skrapes opp av gulvet, at en ikke tenker klart. vre s utmattet, at en ikke skjnner hvordan folk klarer flge med p mattrender, g til frisren, dusje hver dag, delta i small talk. Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg har opplevd det i avgrensede perioder i livet. Det ekstreme i Nilssens bok, er at teksten skildrer en hverdag som er slik. Alltid. Fortid, ntid og overskuelig framtid. Hplsheten roper ut fra boksidene.

ha s lite energi, at en hele tiden m vurdere hva en orker. P detaljniv. skjule trer for vilt fremmede og kjpe bukser som passer, er detaljniv.

Og hva er s utmattende. Hadde det bare vrt sknadene, papirmllene, telefonene, mtene. I tillegg: vre mamma for ungen sin. Hjelpe, tilrettelegge, se at han kjemper. F ham p skolen, ut p tur etter skolen s han fr brukt kroppen og klarer vre inne p kvelden, f han til spise, f han til ikke sl, ikke drikke sjampoen, ringe Giftsentralen fordi han har spist stueblomstene, rydde bort, pakke inn det han kan delegge, skade, skade seg p. Ha en selvskadehjelm lett tilgjengelig i huset. F ham til kle p seg, vaske seg, ikke stikke av. Hele tiden. Hver dag. Elske ham.

Og denne kjrligheten. Jeg tror det er den som fr meg til grine. Jeg-et i teksten, mammaen, skriver til et du, snnen. Jeg ser deg, jeg elsker deg. Kan du denne sangen? Vi synger sammen i bilen. Du klemmer meg. Hardt. Mellom sknader og telefoner og slag og lpeturer i skogen p bare sokkelesten.

Jeg er dypt og inderlig imponert over denne boka. si at den er viktig for alle som jobber med mennesker, vil vre en gedigen underdrivelse. Nei, det er ikke en kosebok, det gjr vondt lese den. Og jeg hper at s mange som mulig leser.

(Innlegget ble opprinnelig publisert p min blogg bokdama.blogg.no

#bker #bokblogg #olaugnilssen #tungtidstale #leseglede #autisme #bok #tungtidstale

Vi starter med et brak!

 

Farvel til Eddy Bellegueule av Eduard Louis(2014, p norsk 2015) hadde jeg lest masse om fr jeg faktisk fikk lest den selv. Den kom ut i Norge i 2015, et r etter at den ble utgitt i Louis' hjemland Frankrike.

Forfatteren skriver om sin egen oppvekst tidlig p 2000-tallet. Det er sjokkerende lesning for en veletablert frtiring (meg). For Eddy er fattig, snn skikkelig. Familien hans har knapt penger til mat, og den maten de har er stort sett pommes frites, fisker de selv fisker, eller blod fra griser faren slakter i bakgrden. Vold, rasisme, og grovt alkoholmisbruk beskrives med en dagligdags selvflgelighet, det bare er der. Hos alle. Alle fedrene drikker og slr, alle mdrene fikk barn da de var tenringer, og ingen fullfrer videregende. Er du gutt skal du vre stor og sterk, spille fotball, sloss og se p porno. I denne settingen mter vi alts Eddy Bellegueule, en feminin, spinkel gutt som liker teater, hater fotball, har lys damestemme og knekk i hndleddene. Han blir (selvflgelig?) banket opp p skolen hver dag, og har et temmelig miserabelt liv. Redningen blir et teaterstipend til en videregende skole i en annen by, der han finner sine egne.

Det er absurd lese en s r historie fra det moderne, vestlige Europa. Spesielt fordi nden, skammen, rasismen, rskapen beskrives s selvflgelig. S lett. Uten at det dmmes, foraktes eller blir kritisert av forfatteren. Det skildres. Slik er det. Ferdig snakka.

Kontrasten til min hverdag er total. Skulle jeg nske det, kan jeg lese rten artikler om hvor vidt en skal drikke alkohol i barns nrvr. Siden jeg bor i en by fylt av mennesker med opphav fra hele verden, virker rasismen som blir skildret i boka helt absurd. Jeg bruker ettermiddagene til skysse poden fra aktivitet til aktivitet, og med jevne mellomrom blir jeg kalt inn til obligatorisk foreldresamtale om hans akademiske og sosiale utvikling p skolen. Samtidig finnes alts denne verdnen. I et land rett i nrheten. Sannsynligvis ogs i mitt eget land.

Etter ha lest denne boken, som for vrig er kort og lettlest, er det helt ikke helt utenkelig at du kommer til fle deg som en bortskjemt drittunge. Det er ogs gode muligheter for at du har skikkelig godt av fle deg som en bortskjemt drittunge. Kanskje boken til og med kan fre til at flere mennesker kan f bedre levevilkr. Les, les, les!

(Innlegget ble opprinnelig publisert p min blogg bokdama.blogg.no)

#leseglede  #bok #bker #bokblogg #farveltileddybellegueule

Les mer i arkivet Mai 2018 Januar 2018 November 2017
Inger

Inger

44, Drammen

Velkommen til min blogg! Her kan du lese om bker , og om hva en leseropplevelse kan sette igang av tankespinn, glitter, blod, trer, latter, hverdagsvisdom, glede og sinne. Jeg skriver nok mest om bker jeg liker, men innimellom ogs om bker som ikke helt var min greie. Og noen ganger, ikke s ofte, skriver jeg om filmer ogs. Snn ellers er jeg mamma, kjreste, katteeier og medieviter. I den rekkeflgen. Denne bloggen erstatter min tidligere blogg bokdama.blogg.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker