Et lite liv

Romanen Et lite liv av Hanya Yanagihara (2015) er nominert til, og har vunnet flere priser i USA. Den er knakende godt skrevet. Historiens hovedperson er Jude St. Francis. Hvis du leser vaskeseddelen bak på boka, virker den som en koselig liten historie om en vennegjeng som holder sammen i tykt og tynt, fra de møtes for første gang på college da de er 18, og fram til de er godt oppe i femtiårene. Koselig liten sak.

Ikke la deg lure. Jeg trengte litt lettbent underholdning, og mente Et lite liv passet til det. Jeg tok feil.

Jude opplevde langvarig barnemishandling hinsides min fantasi. Romanen handler om hva seksuelle overgrep og grov vold i barndommen gjør med barn når de blir voksne, hvis de ikke mottar profesjonell hjelp. Selvforakten til Jude er så grotesk og håpløs, så levende skildret at det ikke er til å holde ut. Jude hadde ikke foreldre som kunne ha passet på ham. Han nekter å gå i terapi, han forteller ingen om det han har opplevd. Dette får katastrofale konsekvenser. Selvforakten vokser, selvskadingen øker, desperasjonen blir mer intens - og det følger ham hele voksenlivet.

Hjelpeløsheten til menneskene som elsker ham er hjerteskjærende.

Jeg har lest et sted at mange pedofile tror det finnes barn som faktisk vil ha sex med voksne. At det kan oppstå situasjoner der barnet frivillig velger å bli med. At disse overgrepene ikke er skadelige for barn. Det er jo ganske fantastisk at det går an å tro noe så ondt og sykt, men skulle noen likevel være i tvil, kan de lese Et lite liv og få en realitetsorientering. 

Jeg er en slik person som får fysisk vondt av å lese om barn som har det fælt. Denne boka fikk meg helt ute å kjøre, jeg fikk hjertebank og stressnakke, vondt i brystet i dagevis, og hodet mitt var som en malstrøm, fylt av dette hvorfor hvorfor hvorfor skjer slike ting med barn? For det gjør det jo, selv om akkurat denne historien er fantasi.

Mitt hjertebank og min stressnakke hjelper jo ikke en dritt, snarere tvert om. Så hva er vitsen med å lese en så fæl historie? Det innlysende svaret er jo at hvis det er så grusomt bare å lese om disse opplevelsene, kan vi jo tenke oss hvordan det er for barn å oppleve dem på kroppen i virkeligheten. Voksne mennesker må tåle at barn har det grusomt. Vi må takle det barn som sliter kanskje kan fortelle oss, det er vår forbanna plikt. Hvis vi ikke orker å ta i det, lukker vi øynene og er ikke i stand til å hjelpe dem heller. Spørsmålet er om vi trenger å lese en hel roman med detaljerte beskrivelser av hva mishandling gjør med et menneske for å klare å hjelpe.

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg bare sitter igjen og er opprørt og forbanna, eller om jeg har fått vite noe jeg ikke visste fra før av å lese denne romanen. Etter at en god venninne av meg hadde sett skrekkfilmen «Seven», sa hun til meg at «det er en av de beste filmene jeg har sett, men ikke se den. Du vil ikke ha de bildene i hodet». Jeg er tilbøyelig til å si at det samme gjelder Et lite liv.

(Innlegget er tidligere publisert på min blogg bokdama.blogg.no)

#leselyst #leseglede #bok #bøker #roman #etliteliv #overgrep #psykiskhelse

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Inger

Inger

43, Drammen

Velkommen til min blogg! Her kan du lese om bøker, og om hva en leseropplevelse kan sette igang av tankespinn, glitter, blod, tårer, latter, hverdagsvisdom, glede og sinne. Jeg skriver nok mest om bøker jeg liker, men innimellom også om bøker som ikke helt var min greie. Sånn ellers er jeg mamma, kjæreste, katteeier og medieviter. I den rekkefølgen. Denne bloggen erstatter min tidligere blogg bokdama.blogg.no

Kategorier

Arkiv

hits